Husleietvist? Dette er rådene
Husleietvist? Dette er rådene Hva er en husleietvist? En husleietvist oppstår når det er uenigheter mellom leietakere og utleiere angående vilkårene i en leieavtale. Slike tvister kan være kompliserte og ofte krever en grundig forståelse av lover og regler som regulerer leieforhold i Norge. En av de mest vanlige årsakene til husleietvister er uenighet om leiepris. Leietakere og utleiere kan ha ulike oppfatninger om hva som er en rimelig leie basert på markedsverdien og leilighetens tilstand. Vedlikehold og depositum Vedlikehold er en annen hyppig kilde til tvister. Leietakere kan føle at utleieren ikke utfører nødvendig vedlikehold, mens utleiere kan mene at leietakerne ikke tar godt nok vare på eiendommen. Dette kan inkludere alt fra reparasjon av apparater til generell opprydding og vedlikehold av hagen. Depositum er også et område hvor tvister ofte oppstår. Leietakere forventer at depositumet skal tilbakebetales i sin helhet ved slutten av leieperioden, mens utleiere kan holde tilbake en del av eller hele depositumet for å dekke skader eller manglende husleie. Dette kan føre til alvorlige konflikter hvis begge parter ikke er enige om hva som er rettferdig. Oppsigelse ved husleietvist Oppsigelse av leieavtalen er en annen vanlig årsak til husleietvister. Problemer kan oppstå hvis en av partene mener at oppsigelsen ikke overholder avtalte betingelser eller lovbestemmelser. Dette kan inkludere spørsmål om oppsigelsestid, grunner for oppsigelse, og om oppsigelsen er juridisk gyldig. I Norge reguleres leieforhold av Husleieloven, som gir klare retningslinjer for både leietakere og utleiere. Husleieloven dekker alt fra inngåelse og oppsigelse av leieavtaler til vedlikeholdsansvar og depositum. For å unngå husleietvister er det viktig for begge parter å være godt kjent med disse reglene og å sørge for at alle avtaler er klart definert og skriftlig dokumentert. Forebygging av husleietvister Forebygging av husleietvister starter med en skriftlig leiekontrakt. En detaljert og klart formulert leiekontrakt sikrer at begge parter er enige om vilkårene fra begynnelsen. Kontrakten bør inneholde informasjon om leiebeløp, betalingsdato, depositum, varighet av leieforholdet, samt rettigheter og plikter for både utleier og leietaker. Å inkludere detaljer om vedlikehold, reparasjoner og hvem som er ansvarlig for disse, kan være avgjørende for å unngå fremtidige konflikter. For å sikre at alle parter forstår og er enige om vilkårene, anbefales det å gjennomgå kontrakten sammen før den signeres. Dette gir begge parter muligheten til å stille spørsmål og klargjøre eventuelle uklarheter. Ved å gjøre dette, reduseres risikoen for misforståelser som kan føre til husleietvister. Forebygge tvister ved husleie God kommunikasjon er en annen nøkkelkomponent i forebygging av tvister husleie. Regelmessig og åpen kommunikasjon mellom utleier og leietaker kan bidra til å løse små problemer før de utvikler seg til større konflikter. For eksempel, dersom en leietaker opplever problemer med boligen, bør dette kommuniseres til utleier så snart som mulig slik at nødvendige tiltak kan iverksettes. Regelmessig vedlikehold av boligen er også essensielt for å unngå husleietvister. Utleiere bør sørge for at boligen holdes i god stand og at nødvendige reparasjoner utføres i tide. Leietakere bør også ta ansvar for daglig vedlikehold og rapportere eventuelle skader eller problemer umiddelbart. Ved å ha klare retningslinjer for vedlikehold og håndheve disse, kan mange potensielle problemer unngås. Hvordan håndtere en husleietvist Når en husleietvist oppstår, er det viktig å håndtere den på en strukturert og profesjonell måte. Den første tilnærmingen bør alltid være direkte kommunikasjon mellom utleier og leietaker. En åpen og ærlig samtale kan ofte løse misforståelser og komme frem til en felles løsning. Dette innebærer å diskutere problemene og foreslå mulige løsninger som begge parter kan akseptere. Å dokumentere alle samtaler og avtaler skriftlig kan være nyttig for å unngå fremtidige tvister. Hvis direkte forhandlinger ikke fører frem, kan det være nødvendig å involvere en tredjepart. Meglere eller advokater med spesialisering i husleietvister kan tilby profesjonell hjelp til å navigere gjennom konflikten. Megling er ofte en kostnadseffektiv og mindre tidkrevende metode enn å gå rettens vei. En erfaren megler kan bidra til å finne en løsning som begge parter kan godta, og dermed unngå den belastningen en rettssak kan medføre. Forhandlinger og megling Når en husleietvist ikke kan løses gjennom direkte forhandlinger eller megling, kan man klage til Husleietvistutvalget (HTU). HTU er en nøytral instans som behandler tvister mellom utleiere og leietakere. For å klage til HTU, må man sende inn en skriftlig klage som beskriver problemet, samt all relevant dokumentasjon. Prosessen innebærer at begge parter får mulighet til å fremlegge sine synspunkter før HTU fatter en beslutning. Det er viktig å være forberedt på at prosessen kan ta tid, men HTUs avgjørelse er bindende og må følges av begge parter. Å forstå hvordan man håndterer husleietvister på en effektiv måte kan spare både tid og ressurser. Ved å følge disse trinnene, fra direkte forhandlinger til eventuelt å involvere HTU, kan man finne en løsning som minimerer konflikt og fremmer et godt leieforhold. Rettslige skritt og konsekvenser Når forhandlinger og mekling ikke fører til en løsning i husleietvister, kan det være nødvendig å ta rettslige skritt. Første skritt er ofte å sende en formell klage til Husleietvistutvalget, som er en norsk myndighet som håndterer tvister mellom utleiere og leietakere. Dersom partene ikke finner en løsning her, kan saken bringes inn for de ordinære domstolene. For å ta saken til retten, må den som starter saken, enten utleier eller leietaker, sende inn en stevning. I stevningen må det redegjøres grundig for tvistens bakgrunn og hvilke krav som fremmes. Det er også viktig å inkludere relevant dokumentasjon, som leiekontrakt, betalingshistorikk, og eventuell skriftlig korrespondanse mellom partene. Disse bevisene kan være avgjørende for utfallet av rettssaken. Rettsprosses En rettsprosess kan være tidkrevende og kostbar. Det er derfor viktig å vurdere de økonomiske og tidsmessige konsekvensene før man går til retten. For utleiere kan en langvarig husleietvist bety tap av inntekter, spesielt hvis leieforholdet opphører og boligen står tom i påvente av en rettslig avklaring. For leietakere kan det innebære kostnader knyttet til juridisk bistand og muligheten for å måtte betale tilgodehavende husleie dersom retten ikke finner i deres favør. Videre kan en rettsprosess ha langsiktige konsekvenser for både utleier og
Arverettigheter for ektefeller
Lurer du på noe innen arv? Ta kontakt med våre spesialister Preben Kløvfjell Spesialist på Arv og Arverett TA KONTAKT Hva har ektefeller krav på ved dødsfall? I Norge er arveretten til ektefeller og registrerte partnere forskjellige fra andre arvinger, noe som gjenspeiler den spesielle juridiske statusen disse forhold har. Etter norsk arvelov gis gjenlevende ektefeller visse beskyttelser og rettigheter for å sikre sin økonomiske sikkerhet etter partnerens død. For det første har en gjenlevende rett til en minste lovfestet andel av boet, tilsvarende en fjerdedel av den avdøde ektefellens bo, uavhengig av hva som er fastsatt i testamentet. Denne lovfestede andelen skal sikre at gjenlevende ektefelle får en del av arven. I tillegg, dersom paret hadde barn, kan den gjenlevende ektefellen også arve boligen og innboet, forutsatt at verdien av disse eiendelene ikke overstiger fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Har ektefeller krav på arv? Ja, dør et menneske som er gift, medfølger det av loven at ektefellen har en arverett etter avdøde. Arvens størrelse er avhengig av avdøde sine arvingre. Ektefeller sin rett Videre har den gjenlevende ektefellen rett til å bli boende i ekteskapet, selv om verdien overstiger den lovbestemte andelen, under forutsetning av at de erstatter de øvrige arvingene for merverdien. Denne bestemmelsen sikrer at den gjenlevende ektefellen ikke tvinges ut av hjemmet de delte med avdøde, og tilbyr en viss grad av stabilitet i en periode med betydelig følelsesmessig omveltning. I den norske arveretten står ektefellen ganske sterkt, i mange tilfeller ofte sterkere enn barna. I andre sammenhenger er det barna som trekker det lengste strået. Vi skal se nærmere på disse reglene senere. Mange vil nok hevde at reglene ikke bestandig er like gode. Vi vet at mange familier består av «mine, dine og våre barn». De første kalles særkullsbarn, og «våre barn» kalles fellesbarn. Fordi situasjonene kan være så forskjellige fra familie til familie, er det slett ikke alltid at lovens generelle regler passer like godt bestandig. Ektepar og alenemor Ekteparet i 60-årene uten fellesbarn, men med hver sine voksne særkullsbarn, er som regel mest opptatt av å sikre den lengstlevende ektefellen. Barna er store nok til å klare seg selv. Annerledes kan det være for en alenemor eller -far med små barn som ved å gifte seg rent faktisk kan komme til å gjøre barna sine arveløse. I et slikt tilfelle er mor eller far ofte mer opptatt av å sikre barna, enn den 30-årige ektefellen med god jobb. Vi skal se nærmere på en del slike situasjoner, og hva som kan gjøres ved testament eller på annen måte. Registrert partner For registrerte partnere, som har samme juridiske status som ektepar, er arveretten identisk. Loven utvider den samme beskyttelsen og rettighetene til registrerte partnere for å sikre at de får en rettferdig del av boet, noe som gjenspeiler den juridiske anerkjennelsen av partnerskapet deres. Samboende partner Samboende partnere har imidlertid ikke automatisk samme arverett som gifte eller registrerte partnere. Hvis et par har bodd sammen i minst fem år eller har barn sammen, kan de få en lovfestet rett til å arve en del av boet, tilsvarende en gjenlevende ektefelle. Samboende partnere må likevel ofte basere seg på testamenter for å sikre sin arv, da loven ikke gir de samme automatiske rettighetene som den gjør for gifte eller registrerte partnere. Les mer om Testament her Fordele arven annerledes enn lovens fastsettelser Som vi så vidt har nevnt ovenfor er lovens arvegangsregler (kalt lovens «arvetavle») basert på et antatt gjennomsnitt av ønsker. Slår ikke disse til, er testament eneste måte å sørge for at fordelingen skjer slik man ønsker. For den som er gift og/eller har barn, finnes det riktignok en god del begrensninger som vi skal komme tilbake til. Å forstå disse nyansene er avgjørende for å sikre at ønskene til både den avdøde og den gjenlevende partneren respekteres og at den gjenlevende partneren er tilstrekkelig beskyttet. Fordele arven annerledes enn lovens fastsettelser Som vi så vidt har nevnt ovenfor er lovens arvegangsregler (kalt lovens «arvetavle») basert på et antatt gjennomsnitt av ønsker. Slår ikke disse til, er testament eneste måte å sørge for at fordelingen skjer slik man ønsker. For den som er gift og/eller har barn, finnes det riktignok en god del begrensninger som vi skal komme tilbake til. Å forstå disse nyansene er avgjørende for å sikre at ønskene til både den avdøde og den gjenlevende partneren respekteres og at den gjenlevende partneren er tilstrekkelig beskyttet. Ta kontakt Se mer på vår hjemmeside Advokatfirma Oslo
Arvinger – Har ektefelle eller barn førsterett?
Lurer du på noe innen arv? Ta kontakt med våre spesialister Preben Kløvfjell Spesialist på Arv og Arverett Ta kontakt Arvinger I Norge er fastsettelsen av lovlige arvinger styrt av den norske arveloven, som legger en klar arverekkefølge, eller arvelinje. Hovedmålet med arverekkefølgen og denne lovgivningen er å sikre at dødsboet fordeles rettferdig mellom etterlatte. Arveskifteprosessen starter med de nærmeste familiemedlemmene, typisk gjenlevende ektefelle og barn, som har høyeste prioritet i arvesaker. Hva har ektefeller arv på? Gjenlevende ektefelle har krav på en betydelig del av boet. Etter norsk lov er ektefellen sikret en lovfestet andel, som kan utgjøre inntil en fjerdedel av dødsboet, selv om dette kan påvirkes av tilstedeværelse av barn og andre faktorer. I tillegg har ektefellen rett til å beholde bestemte husholdningsartikler og en bolig hvis de ble delt med avdøde. Arverett for barn Barn, inkludert både biologiske og adopterte barn, er neste i rekken etter ektefellen. De har krav på like stor andel på resten av boet. Denne like fordelingen har som mål å opprettholde rettferdighet blant søsken. Hvis et barn gikk fra forelderen, ville deres andel gå videre til deres etterkommere, og sikre at avstamningen forblir intakt. Les mer om særkullsbarn I mangel av gjenlevende ektefeller eller barn, går boet over til avdødes foreldre og deretter til søsken. Hvis foreldrene er døde, arver søsken boet. Hvis et søsken har gått fra den avdøde, arver søskens barn (nieser og nevøer) sin del. Dette fortsetter gjennom påfølgende generasjoner, og sikrer at eiendommen forblir i familien så lenge som mulig. Arverekkefølge og arvelinje Skulle det ikke være noen gjenlevende ektefelle, barn, foreldre, søsken eller deres etterkommere, strekker arvelinjen seg til fjernere slektninger, som besteforeldre og deres etterkommere. Denne hierarkiske tilnærmingen sikrer at boet overføres gjennom slektstreet, og opprettholder den avdødes arv innenfor familiestrukturen. Kan boet gå tilbake til staten? Men hvis det ikke er noen juridiske arvinger å finne i den utvidede familien, går boet til slutt tilbake til staten. Denne prosessen understreker viktigheten av å forstå arvelinjen og rettighetene til potensielle arvinger under norsk lov, slik at ektefeller, barn og spesielt familiestrukturen ikke går glipp av arv og dødsbo som skulle vært beholdt i familien. Slektsarvinger Vår arvetavle er bygd opp i parenteler – eller arvegangsklasser. Hver arvegangsklasse har et opphav, som er sentrert rundt arvelateren. Første arvegangsklasse består av arvelaters avkom, mens annen arvegangsklasse består av arvelaters foreldre og deres avkom. Tredje arvegangsklasse består av arvelaters besteforeldre og deres avkom. Systemet med arvegangsklasser innebærer en prioritering. Arven går først til første arvegangsklasse. Så lenge det finnes arvinger i den nærmeste klassen, går ikke arven videre til neste arvegangsklasse. Arvelaters foreldre eller søsken arver ingenting dersom arvelater hadde barn. Hver arvegangsklasse er delt opp i linjer. Hvert av arvelaters barn utgjør en hovedlinje i første arvegangsklasse. Annen arvegangsklasse består av to hovedlinjer: mor og far. På samme måte har tredje arvegangsklasse fire hovedlinjer: de fire besteforeldrene. Hver hovedlinje kan igjen være delt opp i underlinjer. Arvelaters ene barn har selv tre barn, som utgjør hver sin underlinje. Gjenlevende registrerte partner Etter nye regler som ble innført med partnerskapsloven fra 1993 kan homofile par inngå en form for ekteskap som kalles registrert partnerskap. Virkningene av inngått partnerskap er så og si de samme som ved inngåelse av ekteskap. Det kalles likevel ikke ekteskap. Den eneste forskjellen består i at registrerte partnere ikke kan adoptere barn. Det kan for øvrig heller ingen andre enn ektefeller etter norsk lov og praksis. De arverettslige regler for registrerte partnere er fullt ut de samme som for ektefeller. Det betyr at gjenlevende registrerte partner har krav på minstearv, kan sitte i uskifte osv. Avdøde etterlater seg bare slektsarvinger Når avdøde bare etterlater seg slektsarvinger og det ikke er opprettet testament, er lovens utgangspunkt at enhver arving kan kreve at alle gjenstander skal selges og arvingene dele pengene. Skifteretten har også adgang til å bestemme dette dersom arvingene ikke blir enige. Skifteretten kan også bestemme at gjenstandene skal selges på en såkalt intern auksjon mellom arvingene. I de fleste tilfeller er imidlertid arvingene interessert i å overta gjenstandene i boet. Grunnene til dette kan være mange. Gjenstandene kan ha affeksjonsverdi; man ønsker for eksempel å beholde et minne etter den avdøde. Blir arvingene enige, fordeler de selvsagt gjenstandene mellom seg etter avtale. Kreve overtagelse På ganske strenge vilkår kan den enkelte arving kreve å overta bestemte gjenstander. Vilkårene er at gode grunner taler for at arvingen får overta gjenstanden, og at de andre arvingene ikke har rimelig grunn til å motsette seg det. Reglene praktiseres nesten like strengt som de lyder. Ta kontakt med en advokat Se mer på våre hjemmesider Advokatfirma Oslo
Alt du trenger å vite om arveoppgjøret
Har du spørsmål om arverett? Ta kontakt med våre spesialister Robert Voldhuset Spesialist på Arv og Arverett TA KONTAKT Innhold om alt du trenger å vite om arveoppgjøret Endringer i Arveloven fra 2021 Den reviderte arveloven trådte i kraft 1. januar 2021, og gjelder for alle dødsfall som har funnet sted etter denne datoen. Det betyr at arveoppgjør etter dette tidspunktet skal følge bestemmelsene i den nye loven. Det er verdt å merke seg at endringene knyttet til pliktdelsarven ble gjeldende allerede fra 1. januar 2020. I denne artikkelen ser vi nærmere på de mest sentrale bestemmelsene i den nye arveloven. Rettigheter til livsarvinger etter arveloven Barn og barnebarn til avdøde – såkalte livsarvinger – har rett til en bestemt andel av arven som ikke kan fratas dem gjennom testamentariske disposisjoner. Etter gjeldende regler har livsarvingene krav på to tredeler av arvelaters formue, såkalt pliktdelsarv. Det er imidlertid fastsatt et tak for hvor stor denne andelen kan være, og denne er begrenset til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), noe som i dag tilsvarer omtrent 1,5 millioner kroner. Som hovedregel fordeles arven likt mellom arvelaters barn. Dersom ett av barna er gått bort før arvelateren, trer vedkommendes egne barn – altså arvelaters barnebarn – inn og deler arven likt mellom seg. Ektefellens arverett etter gjeldende arvelov Når den avdøde etterlater seg barn eller barnebarn, har gjenlevende ektefelle krav på én fjerdedel av arven. Samtidig er det fastsatt en lovpålagt minstearv på fire ganger grunnbeløpet i folketrygden (G), som ektefellen har rett på uansett. Dersom det ikke finnes livsarvinger, men arvelaters nærmeste slektninger er foreldre eller deres etterkommere, øker ektefellens arveandel til halvparten. I slike tilfeller er minstearven seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Hvis arvelateren verken etterlater seg barn, barnebarn eller slektninger i rett opp- eller nedadstigende linje, arver ektefellen hele formuen. Arvelaters mulighet til å begrense ektefellens arverett gjennom testament, er underlagt visse vilkår. En slik begrensning er bare gyldig dersom ektefellen ble gjort kjent med testamentet før arvelaterens død. Uansett kan ikke ektefellens rett til en minstearv tilsvarende seks ganger grunnbeløpet i folketrygden fravikes. Dersom det finnes livsarvinger, reduseres denne beskyttede minstearven til fire ganger grunnbeløpet. Når det ikke finnes arveberettigede slektninger Slektninger som står i et fjernt slektsforhold til avdøde, omfattes ikke av arveretten etter loven. I situasjoner der det ikke finnes noen arvinger som har krav på arv etter arvelovens regler, vil arven normalt tilfalle staten. Dette kan imidlertid unngås dersom avdøde har nedfelt en annen fordeling i et gyldig testament. Arverett for samboere etter arveloven En person som var i et samboerforhold med avdøde på dødstidspunktet – og som har, har hatt, eller venter barn med vedkommende – har etter loven krav på en arv tilsvarende fire ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Denne arveretten gjelder også selv om arvelateren etterlater seg livsarvinger. Muligheten til å redusere samboerens arverett gjennom testament forutsetter at samboeren var kjent med testamentets innhold før dødsfallet. Videre kan arvelater i testament bestemme at en samboer, som vedkommende har levd sammen med de siste fem årene før døden inntraff, skal ha rett på arv opptil fire ganger grunnbeløpet i folketrygden – selv om det foreligger livsarvinger og pliktdelsarv. Opprettelse og gyldighet av testament Alle som har fylt 18 år, har rett til å opprette testament. For at et testament skal være gyldig, må det utformes skriftlig og signeres av testator. I tillegg kreves det at to vitner, som begge må være myndige, bekrefter testators underskrift – enten ved å være til stede når dokumentet undertegnes, eller ved at testator erkjenner underskriften mens vitnene er til stede sammen eller hver for seg. Testator står fritt til å endre eller trekke tilbake sitt testament, med mindre det foreligger en arvepakt som innebærer at vedkommende har forpliktet seg til ikke å endre, oppheve eller opprette nytt testament. Hva kan testamenteres? Innenfor lovens rammer kan arvelateren fritt råde over sin egen formue i testament. En viktig begrensning i testasjonsadgangen er livsarvingenes pliktdelsarv. Arvelateren kan bestemme ved testament at en livsarving skal få pliktdelsarven utbetalt i kontanter, eller som en bestemt eiendel. Arvelater kan også bestemme at pliktdelsarven skal være arvtakerens særeie. En dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Dette gjelder blant annet gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det. Kontakt oss! Vi hjelper deg med å utforme ditt testament i henhold til de rettslige kravene. Se mer på vår hjemmeside Advokat Oslo
Den nye arveloven
Lurer du på noe innen arv? Ta kontakt med våre spesialister Preben Kløvfjell Spesialist på Arv og Arverett Ta kontakt Ny arvelov Den nye arveloven trådte i kraft 1. januar 2021. Den erstatter arveloven fra 1972 og skifteloven fra 1930. I utgangspunktet blir store deler av 1972-loven videreført, men det er noen endringer som kan få betydning for flere. Endringene i arveloven har fått flere til å reflektere rundt hvordan de ønsker å fordele sine eiendeler etter at de har gått bort. Å planlegge arv, og å snakke med de rundt deg, kan redusere risikoen for arvetvister etter din bortgang. Nye arveloven – annen fordeling av eiendeler Dersom du ønsker en annen fordeling av eiendelene dine enn den fordeling arveloven legger til grunn, må du skrive et testament. Et testament kan tilgodese personer eller stiftelser som ikke ville arvet etter lovens system, og kan innebære at du spesifiserer hvem som skal få hva. I det følgende er noen av de viktigste endringene i den nye loven. Mer fra regjeringen om nye arveloven Pliktdelsarven oppjusteres Pliktdelsarv er arven arvelaters barn eller barnebarn er sikret uavhengig av hva arvelater ønsker. Den begrenser arvelaters mulighet til å forfordele eller begrense arven til barna. Hovedregelen er at barn (eller barnebarn, dersom barn har gått bort) arver 2/3 av formuen. Arvelater kan begrense barnas arv, men kun nedad til den såkalte «pliktdelen». I den nye arveloven er barnas arverett forsterket ved at pliktdelsarven er oppjustert fra 1 000 000 kr til 15 G. 1 G er folketrygdens grunnbeløp, og oppjusteres hvert år. Grunnbeløpet (G) per 1. mai 2021 er kr 106 399. Et eksempel: Ola etterlater seg to barn, en ekskone og en samboer. Han ønsker at samboeren skal arve mest mulig. Han etterlater seg et bo med samlet verdi av 3 500 000 kroner. I utgangspunktet arver barna alt, dersom han ikke etterlater seg testament. Ekskonen arver ikke. Dersom han oppretter et testament, kan han testamentere alt overskytende til samboeren. Etter den nye arveloven vil samboeren arve omtrent 500 000 kroner, mens hver av barna arver nesten kr 1 600 000 hver. Pliktdelsarven begrenser arvelaters mulighet til å tilgodese noen andre enn sine egne barn. Den begrenser også muligheten til å tilgodese noen av barna mer enn andre. Dette får særlig betydning for familier med særkullsbarn, ettersom den gjenlevende ikke har krav på å sitte i uskiftet bo uten særkullsbarnas samtykke. Det kvalitative pliktdelsvernet utvides Det kvalitative pliktdelsvernet handler om at man ikke kan gi noen av arvingene spesifikke eiendeler, dersom dette går utover de andre arvingenes pliktdelsvern. Dette er endret i den nye arveloven. Arvelater kan nå spesifisere i sitt testament hvilke eiendeler vedkommende ønsker at arvingene skal arve, eller spesifisere at han eller hun ønsker at arvingene skal få sin arv i kontanter. Dersom eiendelene har høyere verdi enn arvingens andel av arven, eller de andre arvingenes pliktdelsarv, må arvingen betale det overskytende til boet. Et eksempel: Ola etterlater seg en sønn og en datter. Han etterlater seg et bo til en samlet verdi av 3 000 000 kroner. Eiendelene i boet er en hytte til en verdi av 500 000 kroner, et hus til en verdi av 2 000 000 kroner og 500 000 kroner på sparekonto. Han ønsker at dattera skal få huset, og at sønnen skal få hytta og kontantene. Dette kan han gjøre, til tross for at han ikke etterlater nok til at sønnen får sin fulle pliktdelsarv. Datteren vil derfor måtte betale boet de overskytende 500 000 kroner for å overta huset. Avkortning i arv Avkortning i arv vil si at man gjør fradrag i arven til arving. Grunnlaget for avkortningen er at det er gitt forskudd på arv eller lignende. Den nye arveloven tillater kun slik avkortning dersom arvingen er klar over at det skal foretas avkortning i et senere arveoppgjør. I tillegg må arvingen være klar over at avkortningen er en betingelse for forskuddet/gaven. Den enkleste måten å gjøre dette på er ved å skrive et brev der det fremgår hvem som har mottatt gaven eller forskuddet, og ved å sørge for at arvingen underskriver på at hun er kjent med at avkortning er en forutsetning for disposisjonen. Formkrav ved opprettelse av testament Det gjelder en rekke såkalte formkrav ved opprettelse av testament. Disse innebærer blant annet at det må fremgå at det er et testament og at det må bevitnes. I tillegg bør testamentet dateres. Mens man tidligere trengte to vitner som var til stede samtidig ved signering av testamentet, åpner den nye arveloven nå for at vitnene ikke trenger å være til stede sammen ved signering av testamentet. Arvingene kan avtale Avtalefriheten tilknyttet arvespørsmål er noe utvidet med den nye arveloven. Mens det fortsatt ikke er mulig å disponere iver fremtidig eller forventet arv, kan arvingene derimot avtale seg imellom hvordan eiendelene skal fordeles. Et eksempel: Lars og Tuva er søsken. De forventer å arve en hytte, et hus, en båt, aksjer og en konto med flere millioner når deres mor går bort. Hverken Lars eller Tuva kan gi bort noen av disse eiendelene eller pengene før moren deres har gått bort. De kan heller ikke låne midler av noen og få sikkerhet i den fremtidige arven. Lars og Tuva kan derimot avtale seg imellom hvordan de ønsker at arven skal fordeles. Dersom Tuva er veldig knyttet til hytten, kan de eksempelvis avtale at hun skal arve denne. Samboere Til tross for at flere av oss forventet et sterkere vern av samboere har den nye arveloven ikke endret reglene rundt samboerskap. Dette betyr at samboere fortsatt har arverett etter hverandre kun hvis de har, venter eller har hatt felles barn. Samboers arv er begrenset til 4G. Dersom man ikke har barn arver altså ikke samboer, med mindre arvelater bestemmer dette i testament. Ved testament kan arvelater bestemme at samboer skal arve mer, dersom dette ikke er i konflikt med pliktdelsarven. Overgangsregler Testamenter som er gyldige etter den gamle arveloven er i utgangspunktet fortsatt gyldige. Dersom deler av testamentet er i strid med ny arvelov kan disse delene av testamentet tilsidesettes, og deler av testamentet kjennes ugyldig. Om det
Rett til lønn ved legeundersøkelser?
Har du spørsmål om arbeidsrett? Ta kontakt med en av våre spesialister Sara Sibbern Sørensen Spesialist på Arbeidsrett Ta kontakt Innhold om lønn ved legeundersøkelser Permisjon ved legeundersøkelser I enkelte yrker kan det være nødvendig for arbeidstakere å gjennomføre jevnlige legeundersøkelser. Arbeidsmiljøloven og tilhørende regelverk gir i visse tilfeller arbeidstaker rett til permisjon fra arbeidsforholdet for å kunne ivareta helsemessige behov. Permisjon innebærer en midlertidig rett til fravær fra arbeidsplassen, og kan være enten lønnet eller ulønnet, avhengig av bakgrunnen for fraværet og hvilke avtaler eller rettsregler som gjelder. Ved langvarig sykdom eller ved kroniske helsetilstander kan det oppstå økt behov for fri til medisinske konsultasjoner, behandlinger eller oppfølgning. Hvorvidt permisjonen gir rett til lønn under fraværet, beror på flere forhold – blant annet hvilken type permisjon det dreier seg om, arbeidsavtalen, eventuelle tariffavtaler, samt lovgivningens regler om sykefravær og rett til omsorgspermisjon. Les mer om artikler i arbeidsrett Rett til permisjon – med eller uten lønn Hvorvidt en arbeidstaker har krav på permisjon, avhenger av om retten følger av lovgivning, tariffavtale eller interne retningslinjer fastsatt av arbeidsgiver. Permisjonsbestemmelser kan være forankret i arbeidsmiljøloven, regulert i kollektive avtaler, eller fastsatt i arbeidsgivers interne permisjonsreglement. I mange tilfeller er retten til selve fraværet lovfestet – det vil si at arbeidstaker har rett til å være borte fra arbeidet i en bestemt periode. Derimot vil spørsmålet om lønn under permisjon ofte avhenge av hvilke avtalevilkår som gjelder. Dette kan være regulert gjennom tariffavtale, den enkeltes arbeidsavtale eller arbeidsgivers praksis. Rett til lønnet fri ved legeundersøkelse? Etter arbeidsmiljøloven § 12-1 har gravide arbeidstakere en lovfestet rett til lønnet fravær i forbindelse med svangerskapskontroller og medisinske undersøkelser relatert til graviditeten. Utover dette foreligger det ingen generell lovbestemt rett til betalt fri ved legebesøk. For øvrige arbeidstakere er retten til lønn ved medisinske fravær avhengig av hva som er avtalt i den personlige arbeidsavtalen, eventuelle lokale avtaler i virksomheten, eller det som er fastsatt i en gjeldende tariffavtale. Det er også vanlig at arbeidsgiver utarbeider interne retningslinjer og rutiner, eksempelvis i en personalhåndbok, som regulerer hvordan slike situasjoner skal håndteres. Velferdspermisjon – arbeidsgivers adgang og arbeidstakers rettigheter Velferdspermisjon er en midlertidig form for fravær som kan innvilges når arbeidstaker har behov for å være borte fra arbeidet i en kortere periode. Adgangen til å gi slik permisjon faller inn under arbeidsgivers styringsrett, og vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Typiske situasjoner hvor velferdspermisjon kan være aktuelt, er ved legebesøk, flytting, eller i forbindelse med tilvenning i barnehage. Det finnes imidlertid ikke en generell lovfestet rett til slik permisjon. Om permisjonen skal innvilges – og om den eventuelt skal være lønnet eller ulønnet – beror på det som er regulert i: den individuelle arbeidsavtalen, bedriftens personalhåndbok eller interne retningslinjer, eller en gjeldende tariffavtale. Dersom det ikke finnes noen skriftlig regulering av retten til velferdspermisjon i virksomheten, vil det være opp til arbeidsgiver å avgjøre hvorvidt slik permisjon skal gis og på hvilke vilkår. Det er viktig å merke seg at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt ved sykdom, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6, ikke har betydning for spørsmålet om økonomisk kompensasjon under velferdspermisjon. Hvorvidt arbeidstaker har rett til lønn under fraværet, må vurderes ut fra den individuelle arbeidskontrakten, eventuelle interne avtaler eller tariffmessige bestemmelser. Vurdering av rett til permisjon og spørsmål om lønn Når arbeidsgiver skal ta stilling til om en arbeidstaker har rett til permisjon, må vurderingen baseres på flere relevante faktorer. Blant annet vil det kunne ha betydning om arbeidstakeren er ansatt i hel- eller deltidsstilling, hvilken innvirkning fraværet vil ha på driften, samt hvor langvarig permisjonen er og hva som er årsaken til fraværsbehovet. Som et klart hovedprinsipp gjelder at arbeidstaker kun har krav på lønn for faktisk utført arbeid, med mindre annet følger av individuell arbeidsavtale, gjeldende tariffavtale eller etablert praksis i virksomheten. Det betyr at fravær, for eksempel i forbindelse med legebesøk, som hovedregel ikke gir rett til lønn med mindre dette er særskilt avtalt. Ta kontakt for en uforpliktende samtale
Hva regnes som normal arbeidstid?
Lurer du på noe innen arbeidsrett? Ta kontakt med en av våre spesialister Preben Kløvfjell Spesialist på Arbeidsrett Ta kontakt Innhold om normal arbeidstid Reglene om alminnelig arbeidstid Begrepet arbeidstid refererer til den perioden arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon for å utføre arbeidsoppgaver. Arbeidsmiljøloven kapittel 10 fastsetter de overordnede rammene for hvor lenge en arbeidstaker kan arbeide, samt krav til pauser og hviletid. I henhold til arbeidsmiljøloven § 10-4 skal ordinær arbeidstid ikke overstige ni timer innenfor ett døgn, og maksimalt 40 timer innenfor en uke. Dette utgjør lovens hovedregel for alminnelig arbeidstid. Det står imidlertid arbeidsgiver og arbeidstaker fritt å avtale en kortere arbeidstid dersom de ønsker det. I praksis følger mange virksomheter tariffavtaler hvor den ukentlige arbeidstiden ofte er satt til 37,5 timer. Slike avtaler gir gjerne mer fleksible og balanserte arbeidstidsordninger, og kan gi arbeidstakerne bedre arbeidsvilkår enn lovens minimumskrav. Redusert arbeidstid ved skift- og turnusordninger Arbeidsmiljøloven åpner for avvik fra hovedregelen om alminnelig arbeidstid for arbeidstakere som omfattes av skift- eller turnusordninger. I henhold til § 10-4 fjerde ledd gjelder det særskilte bestemmelser for visse yrkesgrupper, særlig der virksomheten har døgnkontinuerlig drift eller behov for bemanning i helger og på ubekvemme tidspunkt. For ansatte i slike stillinger er arbeidstiden redusert som følger: Ved virksomhet med kontinuerlig drift på hverdager: maksimalt 38 timer per uke Ved drift som pågår døgnet rundt hele uken, inkludert helger: maksimalt 36 timer per uke Disse unntakene er begrunnet i hensynet til belastningen ved arbeid utenom ordinær dagtid, og skal bidra til å ivareta arbeidstakerens helse og sikkerhet. Slike ordninger er særlig aktuelle innenfor helsevesen, transport, industri og andre sektorer med kontinuerlig eller helgebasert drift. Reglene om overtidsarbeid etter arbeidsmiljøloven Arbeid som utføres utover grensene for alminnelig arbeidstid, slik disse er fastsatt i arbeidsmiljøloven, anses som overtidsarbeid. Overtid kan kun benyttes når det foreligger et særskilt og tidsbegrenset behov, og skal ikke anvendes som en varig løsning for å dekke ordinær drift. Etter arbeidsmiljøloven § 10-6 gjelder det klare begrensninger for hvor mye overtid som kan pålegges. Som hovedregel kan en arbeidstaker ikke arbeide mer enn: 10 timer overtid per uke 25 timer over en sammenhengende periode på fire uker 200 timer i løpet av en rullerende 52-ukersperiode Det kan i visse tilfeller avtales unntak fra disse grensene, forutsatt at arbeidstaker samtykker til dette i det enkelte tilfellet. Ved bruk av overtid har arbeidsgiver en lovpålagt plikt til å betale et tillegg i lønn. Etter gjeldende bestemmelser skal dette tillegget være på minimum 40 % av ordinær timelønn, med mindre annet følger av tariffavtale eller lokal avtale med bedre vilkår. Arbeidstakers rett til pause og hvile etter arbeidsmiljøloven I løpet av arbeidsdagen har arbeidstaker krav på nødvendige pauser for hvile og måltider. Reglene om pauser er fastsatt i arbeidsmiljøloven § 10-9, som stiller minimumskrav til både varighet og gjennomføring. Dersom arbeidsdagen overstiger fem og en halv time, har arbeidstaker rett på minst én pause. Ved arbeidsdager på åtte timer eller mer, skal den samlede pausetiden utgjøre minimum 30 minutter. Formålet er å sikre tilstrekkelig restitusjon i løpet av arbeidsdagen. Dersom arbeidstakeren ikke kan forlate arbeidsstedet i pausen, eller arbeidsgiver ikke stiller til disposisjon et egnet pauserom, skal pausen anses som en del av arbeidstiden og dermed være lønnet. I tilfeller hvor arbeidstaker pålegges å arbeide mer enn to timer utover den ordinære arbeidstiden, oppstår det en rett til ytterligere hvile. Det skal da gis en pause på minimum 30 minutter, og denne skal inngå som en del av den totale arbeidstiden. Unntak fra arbeidstidsbestemmelsene – ledende og særlig uavhengige stillinger Som hovedregel kommer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven til anvendelse for alle arbeidstakere, herunder reglene om arbeidstid. Det finnes imidlertid visse unntak fra disse reglene for spesifikke stillingskategorier. Arbeidstakere som innehar ledende eller særlig uavhengige stillinger, kan unntas fra arbeidstidsbestemmelsene etter arbeidsmiljøloven § 10-12. Dette gjelder typisk personer som har betydelig selvstendighet i utførelsen av arbeidet og i stor grad styrer egen arbeidstid, eller som har overordnet ansvar for virksomhetens drift og beslutningsprosesser. Vurderingen av om en stilling faller inn under disse unntakene, må foretas konkret, og det stilles strenge krav til innholdet i arbeidsforholdet. Vi bistår både arbeidsgivere og arbeidstakere med vurdering og utforming av arbeidsavtaler, og med å sikre korrekt praktisering av unntaksbestemmelsene. Arbeidstid for arbeidstakere under 18 år Når det gjelder unge arbeidstakere under myndighetsalder, stiller lovverket særskilte krav til arbeidstid og tilrettelegging. I henhold til retningslinjene fra Arbeidstilsynet gjelder det begrensninger for hvor mye unge under 18 år har lov til å arbeide, uavhengig av om det dreier seg om deltidsstillinger, ekstrahjelp eller sesongbaserte stillinger som sommerjobb. Den alminnelige arbeidstiden for mindreårige arbeidstakere er satt til maksimalt 8 timer per dag og 40 timer per uke. Dette gjelder samlet arbeidstid, også dersom den unge arbeidstakeren har flere arbeidsforhold. Formålet med begrensningene er å beskytte unge mot urimelig belastning og å sikre at arbeid ikke går utover skolegang, hvile og helse. Arbeidsgivere som ansetter personer under 18 år, har et særlig ansvar for å etterleve disse reglene og sørge for et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsregler for 17-åringer For arbeidstakere som er 17 år gamle, gjelder det særskilte bestemmelser om arbeidstid og tilrettelegging. Disse reglene er utformet for å ivareta den unges helse, sikkerhet og skolegang, og må følges nøye av arbeidsgivere som tilbyr sysselsetting i denne aldersgruppen. En 17-åring kan arbeide inntil 9 timer per dag, med en øvre grense på 40 timer i uken, forutsatt at arbeidsoppgavene ikke utgjør en risiko for fysisk eller psykisk helse, og at arbeidet ikke påvirker skolegang eller personlig utvikling negativt. Begrensninger i nattarbeid for arbeidstakere under 18 år For mindreårige arbeidstakere stiller arbeidsmiljøloven og tilhørende forskrifter strenge krav når det gjelder arbeid på nattestid. Personer under 18 år har som hovedregel ikke lov til å utføre arbeid mellom klokken 23:00 og 06:00. I tillegg må arbeidsgiver sørge for at arbeidstakeren gis minst 12 sammenhengende timer med hvile i løpet av et døgn. Disse bestemmelsene har som formål å verne unge arbeidstakere mot belastninger som kan gå utover helse, sikkerhet og normal utvikling,
Barnets Beste Prinsippet i Barnevernssaker: Viktige Retningslinjer
Lurer du på noe innen barnerett? Ta kontakt med en av våre spesialister Kristin Bugge Midthjell Spesialist på Barnerett Ta kontakt Innhold om barnets beste prinsippet Hensyn til barnets beste prinsippet Hensyn til barnets beste prinsippet er et grunnleggende prinsipp i barnevernssaker, ofte referert til som Barnets Beste Prinsippet. Hensynet til barnets beste gjelder når man skal ta stilling til om det skal settes inn tiltak i familien og ved vurderingen av hvilke tiltak man skal sette inn, altså ved skjønnsutøvelsen. Barnevernet kan ikke sette inn tiltak fordi et tiltak er det beste for barnet i seg selv. Lovens vilkår må være oppfylt. Lovkravet følger av legalitetsprinsippet. Barneverntjenesten må først undersøke og fastslå at barnevernlovens tiltaksbestemmelser og vilkår er oppfylt. Først da er det aktuelt å sette inn tiltak. I skjønnsutøvelsen av om man skal sette inn tiltak og eventuelt hvilke tiltak man bør sette inn, skal barnets beste være det avgjørende, jf. barnevernloven § 4-1. Hensynet til barnets beste er nedfelt i barnevernloven § 4-1 og lyder slik: «Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon». Bestemmelsen om barnets beste understreker formålet med reglene i barnevernloven. Et sentralt poeng er at en ikke kan iverksette tiltak etter barnevernloven dersom tiltak ikke er til barnets beste. Barnets beste vil også kunne komme inn som et reelt hensyn ved forståelsen av loven. Dersom ulike tolkningsalternativer åpner seg, men en tolkning vil ivareta barnet best, vil barnets beste kunne begrunne en slik lovtolkning. Les mer om reisekostnad ved samvær Den nærmere vurderingen av barnets beste Det er vanskelig å presist angi hva som nærmere ligger i barnets beste. Når fylkesnemnda eller domstolene skal finne frem til hva som er til barnets beste, vil man måtte ta utgangspunkt i en den konkrete saken (individuelle momenter) sett opp imot alminnelig forskningsbasert kunnskap om hva som er til barns beste generelt sett (generelle momenter). Vurderingene kan være vanskelige og vil måtte vektes mellom barnets interesser og foreldrenes interesser og rettigheter. I de tilfellene barnet og foreldrene har motstridende interesser, vil man måtte falle ned på hva som er til barnets beste. Les mer om prinsippet til barnets beste Flytte barnet ut av familien De negative sidene ved å flytte barnet ut av familien og til et fosterhjem eller institusjon må vurderes og veies opp imot de andre hensyn i saken. Et brudd med biologisk familie og søsken kan være en meget stor belastning. Dersom ulempene eller belastningene vurderes som for store for barnet, vil dette kunne medføre at omsorgovertakelse ikke bør skje, selv om omsorgen barnet får ved å bli boende i hjemmet er mangelfull, og vilkårene for omsorgovertakelse for øvrig er oppfylt. Barnets alder og mening vil også kunne bli sentral i denne vurderingen. I vurderingen av hva som er til barnets beste, har lovgiver uttrykkelig uttalt at man skal legge vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. § 4-1 første ledd. Det fremgår av merknadene til § 4-1 (Innst. O. nr. 80 (1991-1992) følgende: «Komiteen ser det som meget viktig at hensynet til barnets beste har fått en så sentral plassering, som en «formålsparagraf» for kapitlet om tiltak i den nye barnevernloven. Komiteen vil slutte seg til, og understreke viktigheten av at departementet har inntatt en presisering av lovteksten i forhold til høringsutkastet ved at det skal legges avgjørende vekt på barnets beste ved valg av tiltak etter loven. Etter komiteens oppfatning er det flere faktorer som må vektlegges ved vurdering av tiltak til barnets beste. Komiteen ser positivt på lovfesting av prinsippet om at det skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Komiteen forstår med dette at man understreker betydningen av kontakt med de biologiske foreldre, også når barnet er i omsorg utenfor familien. I tillegg vil komiteen understreke at barnets eget ønske i forbindelse med tiltak må tillegges stor vekt ved vurdering av hvilke løsninger som skal velges. Komiteen vil i denne sammenheng vise til sine merknader under paragrafen om barns rettigheter under saksbehandlingen, jf. § 6-3. Les mer om mekling og søksmål Videre komitee Videre vil komiteen understreke at i vurderingen av hvilke tiltak som skal settes i verk, og i vurderingen av hva som er barnets beste, må man også vurdere de negative konsekvenser en eventuell flytting i seg selv vil medføre for barnet. Komiteen vil også understreke intensjonen i barnevernloven om at hjelp primært skal gis i hjemmet, og at flytting skal være det alternativ man vurderer når hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Dette betyr at barneverntjenesten må prioritere sterkere å bruke tid og ressurser på å følge opp foreldre og hjemmesituasjon, med sikte på å sette foreldrene i stand til å skape et tilstrekkelig omsorgsnivå i hjemmet». Følg oss på Facebook Ta kontakt for en uforpliktende samtale Se mer på vår hjemmeside Advokat Oslo
